Kodeassistenten min er en fuglehund
Kodeassistenten min er en fuglehund. Vel, om det ikke er en ekte fuglehund som gjemmer seg bak hurtigmeldingsvinduet til kodeassistenten, så føles det hverfall som om assistenten er programmert med personligheten til en fuglehund.
La meg forklare…
Det å være på rypejakt med en godt dressert fuglehund er en helt egen opplevelse. Hunden søker frem og tilbake i terrenget og plutselig tar hunden stand mot et lite kratt som en spendt bue. Du beveger deg rolig i posisjon, løfter hagla, og roper «Ja!». Hunden setter frem og tre ryper eksploderer ut av krattet. To skudd trekkes av i rask sekvens, og to fugler går i bakken et stykke unna. Du gir beskjeden «Apport!», og hunden finner, henter og avleverer de to rypene rett i hånden din. «For en smart hund», tenker du for deg selv. «Dette er rett og slett et veldig intelligent dyr».
Litt senere på dagen, vel tibake på hytta, står du og surrer de blodferske rypebrystene i stekepannen da du hører en merkelig lyd fra gangen. Du setter pannen til side og trer ut i gangen. Der møtes du av ei bikkje som ligger på gulvet og slikker opp sitt eget oppkast. Det viser seg at kjøteren har klart å gnage i seg halvparten av en joggesko. Restene av joggeskoen – sammen med det som var i magen — renner utover gulvet. Dyret stopper litt opp i slikkingen og titter opp på deg med et skåltomt blikk. Der og da kan du ikke fatte at dette er samme hunden som du tidligere på dagen genierklærte.
Akuratt denne opplevelsen får jeg også når jeg bruker kodeassistenter til å skrive kode. I det ene øyeblikket tenker jeg: «Hjelpes meg, dette er synnsykt smarte greier, rett og slett genialt». I det neste øyeblikket: «Denne teknologien er jo helt ubrukelig, hvordan er det mulig å foreslå noe slikt?!». Men andre ord, kodeassistenter er som en fuglehunder – geni i det ene øyeblikket, ubrukelig fillebikkje i det neste.